Jeg vil ha en blå ballong

Det er et lite snev av tro i det å håpe, og når man tror på et eller annet, innebærer det håp.

Du kan høre noen si: ”Jeg håper jeg gjør det bra på eksamen” eller ”Jeg håper jeg møter drømmeprinsen min snart”. Det siste tatt fullstendig ut av det blå. Vi håper på mange små ting, men også på de litt større. Jeg håper, og tror, at Gud skal bruke meg. Jeg håper at jeg får se store ting i livet mitt, ting som kommer som en følge av at jeg tror og håper. For å komme til et sted hvor jeg begynner å tro på de større tingene jeg tidligere kun har turt å håpe på, er jeg ofte nødt til å håpe på litt mindre ting, ting jeg klarer å ha tro for. Derfor håper jeg at jeg rekker toget, at en kompis møter til avtalt tid, at jeg får en teddybjørn og den blå ballongen jeg ønsker meg.

På den annen side er det enkelte ting det ikke er så vanskelig å håpe på. Det være seg fordi håp ikke nødvendigvis representerer noe man ser på som realistisk, men enkelte ganger kun en drøm om noe som ligger langt fram i tid, men like fullt rett under hjernebarken.

Ankeret er et bilde på håp. Ankerets funksjon er å hindre en båt fra å drive av gårde. Når vi begynner å håpe på noe, slenger vi ofte ut et anker. Vi klamrer oss fast i håp om at noe, eller noen, skal komme og redde oss. Når vi har blitt reddet og kan heve ankeret, beveger vi oss videre og håper på noe som ligger enda lengre frem i tid, for deretter å kaste anker igjen.

Det er viktig å håpe. Har man ingen ting å håpe på blir det vanskeligere å leve, vanskeligere å takle skuffelser. Våger man å håpe, våger man å bli skuffa. Det er ikke uten grunn at tro og håp ikke har eksakt samme betydning, samtidig som det er en grunn til at de to går så tett i hverandre.

Håp har kontinuitet. Man slenger ikke ut et håp, glemmer hva man håper på, og plutselig en dag når håpet er gått over i virkelighet, er man ferdig med å håpe for en stund. Håpet fødes av tanker eller drømmer, driver videre på en bølge av antydninger og glimt av hva som venter en, for til slutt å legge seg til ro på en øy etter godt utført arbeid. Mens håpet venter på å bli brakt videre til sydligere strøk, lever ”avkommet” livets glade dager, med en større tro på drømmer enn før, drømmer uten opprinnelig basis i virkeligheten.

_dAVID anno Juni 2006