whitetie blackjacket

Et lite prosjekt jeg leker meg med.
Tekst og melodi finner du på Urørt og Myspace
Klikk på bildene for å gjøre de større.

White Lie

Området rundt vår egen navle

Noen ganger strever jeg med å finne Gud, og har vanskeligheter for å se Gud på andre steder enn der jeg hadde forventet å finne ham. Det kan være lett å tenke at Gud og kompani tropper mannsterke opp på gudstjenesten på søndag, mens dersom vi ikke sitter med foldede hender og åpne hjerter, klare som egg for å ta imot fra Gud, dukker han ikke opp.

Gud er ikke begrenset til å oppholde seg innenfor de rammene vi har gitt for det som etter sigende skal være ”kristent”. Han har en tendens til å befinne seg på steder vi kanskje aldri hadde forventet å finne ham, og derfor har vi nok litt vanskelig for å få øye på Gud utenfor den boksen han "strengt tatt burde oppholde seg i". Dette kan resultere i at vi får et bilde av Gud som en stille og beskjeden type, og mens vi går hjem fra nok et ”skuffende” bønnemøte, legger vi ikke merke til den utrolige solnedgangen, da den ikke befinner seg i området rundt vår egen navle.

Jeg tror det ligger i Guds natur å overraske, å strekke fantasi i takt med forståelse. På den annen side skal det vel ikke så altfor mye til for å overraske en naiv verden i iherdig forsøk på å innføre båndtvang på Fader, Sønn og Hellig Ånd.

_dAVID anno Mars 2007

Et forholdsvis brunt hus

-
III

Etter å ha konstatert at den er ekte, setter jeg blomsten tilbake i vasen, retter på duken og lar fingrene mine gli over bordflata mens jeg begynner å gå bortover mot dørene til venstre i rommet.

Jeg bestemmer meg for å åpne en av dørene under maleriet, den nærmest trappa, men i det jeg skal til å åpne døra, er det som om hånda mi ikke er enig, og legger seg på stedet hvil over messingklinken. Til tross for at gripeevnen i fingrene mine midlertidig har meldt pass, skjønner jeg at hvis jeg virkelig går inn for å tre over den dørstokken kan ikke fem motvillige fingre hindre meg. Dessuten har jeg fem til, ytterst på den andre hånda mi.

Spørsmålet fingrene mine stiller ved å ikke assistere meg til den andre siden av døra, er imidlertid ikke om jeg kan eller har mulighet til å entre rommet, men om det er noe jeg virkelig vil. Hva i all verden har jeg bak den døra å gjøre? Jeg har gått inn i et fremmed hus, står i en stor og flott gang, og for å kunne se bedre har jeg tent et par lys, mens gardinene fortsatt henger ned foran vinduene og kveler dagslyset. Selv om huset står der og simpelthen ber om å bli tatt en nærmere kikk på, har vel jeg egentlig ingenting her å gjøre. Det er for så vidt ingenting i veien for at jeg kan ta en nærmere kikk på hva de mange rommene har å vise meg, men jeg vet med meg selv at den eneste døra som kan lede meg videre er den som førte meg inn i huset. Jeg har blandede følelser, men vet allikevel at jeg burde forlate huset, og ikke prøve å gjøre noen andres hus til mitt eget. Noen ganger blir det så viktig for meg at et sted føles hjemme, at jeg ikke anerkjenner tankene om at det ikke er her jeg hører til, og at stedet jeg oppholder meg egentlig burde føles fremmed.

Jeg har tatt en avgjørelse, men blir allikevel stående, nesten uten å puste. Med et hvitt lommetørkle tørker jeg vekk fingeravtrykkene mine fra dørklinken. Jeg går bort til den ene oljelampa og blåser ut flammen, går over gulvet og gjør det samme med den andre lampa. For å kompensere for det stummende mørket, går jeg bort til vinduene og trekker fra de tunge mørke gardinene. Dagslyset opplyser hele rommet, og avdekker noe jeg ikke har sett før nå – engelen i lysekrona holder en hvit rose i venstre hånd. Mens engelen vugger sakte fram og tilbake, faller rosa ned på bordet ved siden av krystallvasen. Jeg går bort til bordet, plukker opp rosa og setter den i knapphullet på jakka mi - den ser fin ut.

Tredøra knirker igjen bak meg idet jeg begynner å kneppe igjen de to øverste knappene på jakka. Jeg tar et dypt trekk av den friske høstlufta, og med lette skritt går jeg ned trappa foran huset, og følger mine gamle spor mot den store jernporten og ned den lange alleen. Bak meg ligger et forholdsvis brunt hus – foran meg ligger en forholdsvis fantastisk verden.

_dAVID anno Februar til April 2007

Et forholdsvis brunt hus

-

II

Døra knirker, og etterlater seg et svart hull. Jeg blir stående på den loslitte dørmatta, og ofrer et siste blikk over skulderen for å være helt sikker på at jeg er alene – ikke fordi jeg tror det er noen der, men det er bare greit å forsikre seg om sånt. En edderkopp svaier til siden i det jeg tråkker over dørterskelen, og heiser seg sakte opp før døra smeller igjen.

Det er bekmørkt. Jeg fører hånda mi rolig opp foran ansiktet, og det tar en stund før jeg skimter et eller annet. Litt etter litt begynner jeg å få et mer fullstendig bilde av rommet jeg står i – annet enn at det er et stort rom, det lukter av støv, og at jeg trolig er den første som har brutt den trykkende stillheten på en lang stund. På veggen til venstre henger det en oljelampe – jeg fisker i lomma mi etter fyrstikker for å bidra med sårt tiltrengt lys. Lampa er forholdsvis liten, men det stikker allikevel i øynene idet veka tar fyr. Det kan nesten virke som om den vil bevise at den gjør nytta si selv etter alle disse årene, og blusser opp et par ganger før den lyser en jevn, rolig flamme. Jeg går tvers over gulvet, og tenner lampa på motsatt side av rommet.

Lyset fra lampene belyser en stor gang – det er god takhøyde, og som et naturlig midtpunkt, knyttes huset sammen av rommet jeg står i.

Jeg rykker til – fyrstikken har brent seg inn til fingrene mine. Jeg lar fyrstikken falle til gulvet, og fører fingrene opp til munnen.

På veggen til venstre brytes den grønnmønstrete tapeten av to massive tredører, hver preget av en markant rund dørklink. Over de to dørene henger et svært landskapsmaleri med forgylt ramme. Maleriet er av en skog, delt i to av en smal elv – på elva flyter det en kano. En bue åpner den motstående veggen, og fungerer som portal videre inn i et mørklagt rom. Ned langs kanten av buen faller det blader, skjært ut i treverket. Rett framfor meg slynger en trapp seg oppover, fra venstre mot høyre, slått følge av et solid gelender. Til høyre for foten av trappa er det en mindre dør. En diger lysekrone henger ned fra midten av taket – porselensengelen i midten er sirklet inn av tjue hvite stearinlys på messingholdere, hvorfra rader med diamantformet glass slynger seg ned og opp til en gyllen kule som engelen hviler føttene sine på.

En mørkerød løper går fra døra og bort til et lite bord av tre i midten av rommet. Bordet har tre ben – likesom løvepoter – som sammenføyes like over gulvet, før de leder opp til den lille, runde bordplata. På bordet ligger det en hvit blondeduk hvor noen har satt en krystallvase med en rød rose i.

_dAVID anno November 2006

Et forholdsvis brunt hus
–
I

På utsiden av en liten landsby, på enden av en allé, helt for seg selv, på toppen av en liten bakke, finner du et hus. En steinmur kranser inn huset, og blir sammenføyd av en høy jernport gode femti meter fra den lille trappa opp til inngangspartiet – inngangen ligger under to taksteinsbelagte skrå takflater som møtes der hver av takflatene ender, og ble en gang opplyst av to blå kuleformede lamper.

Det er et forholdsvis stort hus, og bærer preg av å ha vært der nokså lenge, lenge nok til å ha blitt en del av slyngplantene og buskasene som klynger seg til husets fire vegger. Et annet sikkert tegn på alderdom er den mørkebrune fargen som har måttet gi tapt etter flere skifter av årstider, og etterlatt seg trevirket nakent med fullt utsyn til området ellers – noe som egentlig kler huset. På innsiden av steingjerdet hviler flere års dødt avfall fra de store eiketrærne, det siste laget fra en måned tilbake. I tillegg til eiketrærne rager stolte bjørker opp på sidene av huset, og fortsetter i den hundre meter lange alleen ned til veien.

Hadde det ikke vært for at gardinene var trukket for, hadde de store vinduene gitt fullt innsyn til rommene med utsyn. Både i første og andre etasje er vinduene innhyllet av sirlige utskjæringer, hvilket veier opp for den mørke brunfargen som også her har måttet melde pass. Utbygget i taket prydes av et lite vindu i samme stil som huset for øvrig – herfra kan man holde øye med veien opp til porten, og den som eventuelt måtte ha forvillet seg ut av landsbyen, og opp mot det forholdsvis brune huset. Som høyeste punkt – litt nedenfor mønet – står restene av en pipe, og fungerer også som habitat for en liten kråkefamilie.

Til tross for et falleferdig og tilsynelatende forlatt ytre, er det et innbydende hus. I likhet med en gammel dames rynker, gir de blasse fargene huset et vennlig særpreg, og som to kloke blå øyne ”lyser” de store glasskulene imot deg. Nede på midten av huset er det en liten, nesten litt nusselig, hvit dør – hvor man går inn.

_dAVID anno November 2006

Du kan kjenne på snøfnuggenes motiver

Siger (...) sammen og tviholder i ripa på kanoen

Det tar et par sekunder før du legger merke til det eneste som lar seg legge merke til – tåka. Du kan ikke en gang se til den andre enden av kanoen. Da den mørke delen av skogen som ligger bak deg – hvis atmosfære var av den mer innbydende sorten – omsider lot deg bli vant til lyssettingen, befinner du deg nå på et sted med null omtanke for gjennomreisende. Det fins ingenting du kan hvile øynene dine ved, og blikket ditt flakker frem og tilbake i et forgjeves forsøk på å finne noe som helst som skiller seg ut i tåketeppet.

Som et resultat av en gryende usikkerhet, siger du sammen og tviholder i ripa på kanoen. Fingrene dine føler seg fram – ikke på leten etter noe, men et produkt av å ikke finne noe annet som kan bekrefte din tilstedeværelse. Du legger merke til at store deler av kanoens innside er ujevn – ikke tilfeldig ujevn, men i et slags mønster – og du bøyer deg ned for å se nærmere på punktene du fant med fingrene. Så langt kommer du ikke – øynene dine stopper opp ved alle de andre navnene som er risset inn på innsiden av kanoen.

Kanoens innside preges av navn, vanlige navn, men også navn du aldri har sett før, skrevet med ukjente bokstaver. De fleste navnetrekkene ser ut til å ha vært der en stund – noen uleselige – mens et fåtall ser ut til å være innrisninger fra senere tid. Enkelte av navnene er gjort store og grove, og det kan virke som om de er etterlatt der kun etter en stille anmodning fra de øvrige navnene om å være en i mengden. Andre navn er risset sirlig og pent, og gir i likhet med resten av navnetrekkene et lite glimt av opphavets personlighet og karakter. Felles for navnene er vel at de alle tilhører personer som har vært her før deg, med sine tanker og bilder av verdenen på den andre siden av tåka.

Du tar frem nøkkelknippet ditt, og risser ditt eget navn i et ledig felt rett under ripa. I det du slutter den siste bokstaven, ser du den andre enden av kanoen – og den vesle hvite fuglen som har satt seg der for å lede deg ut av tåkehavet.

_dAVID, anno Oktober 2006