Det er vel bare sånn skogen er

Minutter går, og omgivelsene virker ikke så fremmed som da skogen først tok bestemmelsen om å la lys være lys og mørke være mørke. Mørket er ikke den eneste faktoren som spiller en betydelig rolle lenger, og får selskap av trær og steiner som langsomt tar form i takt med strømningene i vannet. Det er rart hvordan ulike ting trenger lys for å bli mer håndfaste – i hvert fall slik øyet ser det. Det er akkurat som om steinene ikke er der før lyset slipper til, og at de litt etter litt venner seg til forandringer i sine omgivelser – forandringer i form av en person og dens kano.

Din egen nysgjerrighet får deg til å sette deg opp i båten, og som en følge av at du ikke foretar deg noe som helst, får skogen en anledning til å teste og skjerpe sansene dine. Det er som om alt rundt deg prøver å gjøre deg oppmerksom på lyder som egentlig ikke er der. Du får øye på ting som ikke fins, og kjenner smaker og lukter som bare eksisterer gjennom at skogen prøver å spille deg et lite puss. Ett øyeblikk snur du deg i én retning, det neste i en annen retning, og du får aldri øye på det som tok oppmerksomheten din – nesten litt skummelt. Det er vel bare sånn skogen er. Den bruker sitt språk til å kommunisere med deg på, og kommer vel egentlig ingen vei. Det er greit nok – du er på skogens territorium, ikke omvendt.

Like plutselig som du kom inn i denne delen av skogen, kommer du ut igjen. Sola trenger seg igjennom tretoppene og når til sist fram til nesetippen din. Munnen former seg til et smil i det du begynner å få igjen varmen, et bedrøvet smil ved tanken på at sola ikke kommer til over alt. Du ser deg tilbake – kontraster. Kroppen din blir kastet fremover – kanoen står bom stille. Ikke så rart i grunn – kanoer går ikke så godt på stein.

_dAVID anno September 2006