Giraffer ved et vannhull

Du står nå ved den elva som starter ganske rolig, og blir striere og bredere etter hvert som den snor seg gjennom skogen. Skogen går sydover, og er for så vidt ganske dyp selv om den starter forholdsvis ynkelig med kun noen få bjørketrær ved enden av en stor grønn eng. Du kan dra nytte av kanoen som er dratt opp på land rett ved elva dersom du vil gjøre din entré i skogen til en av de mer forsiktige og ikke fullt så strabasiøse. Allerede nå ser du at det ikke ble med de få bjørketrærne du først fikk øye på, men at skogen begynner å bli tettere idet du padler deg av gårde. Du behøver egentlig ikke å padle heller. Du legger padleåra fra deg i elveleiet og begynner å drive innover.

Til tross for at ansamlingen av trær begynner å bli mørkere i fargen og tettere i konsistensen, er det ikke en skummel skog du er på vei igjennom, men heller en av de skogene som får deg til å lure på hvordan dunkle farger og ukjente lyder kan virke så spennende. Det er ikke så vanlig med en tett barskog gjennomboret av en relativt bred elv, så dette stedet er noe for seg selv. De tykke trerøttene trenger seg ut av elvebredden og ned i vannet, og minner egentlig mest om giraffer ved et vannhull. Når man sitter og driver nedover en elv på denne måten, får man tid til å se ting man vanligvis ikke hadde sett, og se likheter mellom ting av forskjellig verdener. Som for eksempel giraffer og trerøtter.

Akkurat i det kjedsomheten begynner å melde seg, gjør elva en sving, retter seg ut igjen, og man ser trærne som har lagt seg i en buegang over elva. Kanskje røttene ikke har gjort nytten sin, og trekrona forsto at den måtte ta saken i egne hender ved selv å lene seg ned i vannet for forfriskninger. Det siste sollyset blir borte bak svingen idet du snur deg rundt for å få et siste glimt av ringene dannet av steiner du slapp i vannet.

_dAVID anno September 2006