Med øynene festet på skyene

Legger meg ned på gresset og titter opp. Noen ganger liker jeg å være alene. I utgangspunktet ganske kjedelig. Man tilbringer tross alt mye tid med seg selv. Men allikevel er det noe med det å være sammen med meg selv som fascinerer meg. Ikke fordi jeg er en så usedvanlig interessant og festlig person, men tanker skapes i hodet, noen ganger ut fra ingenting. Andre ganger skapes bilder og tanker av sanser og inntrykk der og da, eller det blåses liv i fortiden.

Det å ligge og tenke på tilsynelatende ingenting, men allikevel på det som opptar meg mest, meg selv, gir meg egentlig ganske mye. Ingen til å se på meg, iaktta meg, snakke om eller til meg. I det hele tatt ingen til å frarøve meg ”ensomheten”. Jeg trenger ikke å tilfredsstille andres usagte krav, heller ikke mine egne krav til meg selv i andres nærvær. Det er ikke rart jeg føler meg fri når jeg er alene. Jeg driter mer i hva jeg gjør siden jeg slipper å spille skuespill for å opprettholde en viss aksept hos andre mennesker, og står fritt til å prøve ut nye ting uten å stå i fare for å måtte svare på tiltale fra andre, i form av ord og blikk og tanker jeg vet de har om meg.

Samtidig som jeg liker å tilbringe tid for meg selv, har jeg også en trang til å ha en innvirkning på andre mennesker. Jeg vet for så vidt ikke omfanget, men jeg liker å si, å tolke det dit hen, at jeg har en betydningsfull innvirkning på min omgangskrets. Det er bare vanskelig noen ganger å vite hvor mye av hvordan jeg forholder meg til andre er preget av dem, og hvor mye som er preget av meg selv. Alenetiden min er vidt forskjellig fra tiden jeg tilbringer med andre, og det får meg til å lure på i hvilken grad jeg er en hykler.

Til tross for at mye av det jeg fyller tiden min med når jeg er alene burde avvike fra tilbrakt tid med andre, går tankene mine ofte, ironisk nok, til hendelsesforløp med andre mennesker. Tiden flyr, med øynene festet på skyene.

_dAVID anno Juni 2006