Et forholdsvis brunt hus

-
III

Etter å ha konstatert at den er ekte, setter jeg blomsten tilbake i vasen, retter på duken og lar fingrene mine gli over bordflata mens jeg begynner å gå bortover mot dørene til venstre i rommet.

Jeg bestemmer meg for å åpne en av dørene under maleriet, den nærmest trappa, men i det jeg skal til å åpne døra, er det som om hånda mi ikke er enig, og legger seg på stedet hvil over messingklinken. Til tross for at gripeevnen i fingrene mine midlertidig har meldt pass, skjønner jeg at hvis jeg virkelig går inn for å tre over den dørstokken kan ikke fem motvillige fingre hindre meg. Dessuten har jeg fem til, ytterst på den andre hånda mi.

Spørsmålet fingrene mine stiller ved å ikke assistere meg til den andre siden av døra, er imidlertid ikke om jeg kan eller har mulighet til å entre rommet, men om det er noe jeg virkelig vil. Hva i all verden har jeg bak den døra å gjøre? Jeg har gått inn i et fremmed hus, står i en stor og flott gang, og for å kunne se bedre har jeg tent et par lys, mens gardinene fortsatt henger ned foran vinduene og kveler dagslyset. Selv om huset står der og simpelthen ber om å bli tatt en nærmere kikk på, har vel jeg egentlig ingenting her å gjøre. Det er for så vidt ingenting i veien for at jeg kan ta en nærmere kikk på hva de mange rommene har å vise meg, men jeg vet med meg selv at den eneste døra som kan lede meg videre er den som førte meg inn i huset. Jeg har blandede følelser, men vet allikevel at jeg burde forlate huset, og ikke prøve å gjøre noen andres hus til mitt eget. Noen ganger blir det så viktig for meg at et sted føles hjemme, at jeg ikke anerkjenner tankene om at det ikke er her jeg hører til, og at stedet jeg oppholder meg egentlig burde føles fremmed.

Jeg har tatt en avgjørelse, men blir allikevel stående, nesten uten å puste. Med et hvitt lommetørkle tørker jeg vekk fingeravtrykkene mine fra dørklinken. Jeg går bort til den ene oljelampa og blåser ut flammen, går over gulvet og gjør det samme med den andre lampa. For å kompensere for det stummende mørket, går jeg bort til vinduene og trekker fra de tunge mørke gardinene. Dagslyset opplyser hele rommet, og avdekker noe jeg ikke har sett før nå – engelen i lysekrona holder en hvit rose i venstre hånd. Mens engelen vugger sakte fram og tilbake, faller rosa ned på bordet ved siden av krystallvasen. Jeg går bort til bordet, plukker opp rosa og setter den i knapphullet på jakka mi - den ser fin ut.

Tredøra knirker igjen bak meg idet jeg begynner å kneppe igjen de to øverste knappene på jakka. Jeg tar et dypt trekk av den friske høstlufta, og med lette skritt går jeg ned trappa foran huset, og følger mine gamle spor mot den store jernporten og ned den lange alleen. Bak meg ligger et forholdsvis brunt hus – foran meg ligger en forholdsvis fantastisk verden.

_dAVID anno Februar til April 2007