Et av trærne gikk lei barnålene

Du blir bare sittende uten å foreta deg noe som helst. Hvis elva stopper her, må du snu, og det er ikke mulig å drive tilbake samme vei som du kom. Du angrer vel egentlig litt på at du tok turen.

Med et lite sprang er du på steinene. Du drar kanoen et stykke oppover, og følger lyden av rennende vann til toppen av haugen. Normalt ville en elv ha blitt demotivert av denne typen utfordringer, og lagt inn årene av ren skjær indignasjon, men denne elva fortsetter like godt på den andre siden av steinene den. Ikke like smal som før, men bredere, og sannsynligvis dypere.

Du står og veier frem og tilbake om hva du skal gjøre, og bestemmer deg til slutt for å prøve å dra kanoen over steinene - det er i hvert fall ikke mulig å få den gjennom skogen på siden av røysa. Med kanoen på slep - på ustødige bein - begynner du å gå oppover haugen. Du får øye på riper på undersiden av kanoen – riper fra steiner.

Kanoen er mye tyngre enn du først hadde trodd, og det tar deg en god halvtime å få den ned på den andre siden. Du setter deg ned ved siden av kanoen og tørker svetten fra panna. Med fingeren i munnen – i et forsøk på å lindre såret fra et ublidt møte med en av steinene - legger du merke til at bartrærne har gått over til å bli løvtrær. Det kan virke som om et av trærne gikk lei barnålene, og tok ønsket om å bli løvtre på alvor. Dette var selvfølgelig et autoritativt bartre, og de andre trærne fulgte instinktivt dets eksempel.

Du begynner å få pusten igjen, og vinden virker mer kald enn avkjølende. Ikke noen grunn til å bli værende. Det faktum at du er lei av å la elva drive deg av gårde, får deg til å se deg rundt etter et alternativ. Du finner den stokken som gir flest potensielle assosiasjoner til en padleåre og legger den i kanoen. Far vel steinrøys.

Den plutselige forandringen i vegetasjon legger beslag på oppmerksomheten din, og du glir intetanende inn i en vegg av tåke som har lagt seg over elva.

_dAVID anno Oktober 2006