Et forholdsvis brunt hus

-

II

Døra knirker, og etterlater seg et svart hull. Jeg blir stående på den loslitte dørmatta, og ofrer et siste blikk over skulderen for å være helt sikker på at jeg er alene – ikke fordi jeg tror det er noen der, men det er bare greit å forsikre seg om sånt. En edderkopp svaier til siden i det jeg tråkker over dørterskelen, og heiser seg sakte opp før døra smeller igjen.

Det er bekmørkt. Jeg fører hånda mi rolig opp foran ansiktet, og det tar en stund før jeg skimter et eller annet. Litt etter litt begynner jeg å få et mer fullstendig bilde av rommet jeg står i – annet enn at det er et stort rom, det lukter av støv, og at jeg trolig er den første som har brutt den trykkende stillheten på en lang stund. På veggen til venstre henger det en oljelampe – jeg fisker i lomma mi etter fyrstikker for å bidra med sårt tiltrengt lys. Lampa er forholdsvis liten, men det stikker allikevel i øynene idet veka tar fyr. Det kan nesten virke som om den vil bevise at den gjør nytta si selv etter alle disse årene, og blusser opp et par ganger før den lyser en jevn, rolig flamme. Jeg går tvers over gulvet, og tenner lampa på motsatt side av rommet.

Lyset fra lampene belyser en stor gang – det er god takhøyde, og som et naturlig midtpunkt, knyttes huset sammen av rommet jeg står i.

Jeg rykker til – fyrstikken har brent seg inn til fingrene mine. Jeg lar fyrstikken falle til gulvet, og fører fingrene opp til munnen.

På veggen til venstre brytes den grønnmønstrete tapeten av to massive tredører, hver preget av en markant rund dørklink. Over de to dørene henger et svært landskapsmaleri med forgylt ramme. Maleriet er av en skog, delt i to av en smal elv – på elva flyter det en kano. En bue åpner den motstående veggen, og fungerer som portal videre inn i et mørklagt rom. Ned langs kanten av buen faller det blader, skjært ut i treverket. Rett framfor meg slynger en trapp seg oppover, fra venstre mot høyre, slått følge av et solid gelender. Til høyre for foten av trappa er det en mindre dør. En diger lysekrone henger ned fra midten av taket – porselensengelen i midten er sirklet inn av tjue hvite stearinlys på messingholdere, hvorfra rader med diamantformet glass slynger seg ned og opp til en gyllen kule som engelen hviler føttene sine på.

En mørkerød løper går fra døra og bort til et lite bord av tre i midten av rommet. Bordet har tre ben – likesom løvepoter – som sammenføyes like over gulvet, før de leder opp til den lille, runde bordplata. På bordet ligger det en hvit blondeduk hvor noen har satt en krystallvase med en rød rose i.

_dAVID anno November 2006