Området rundt vår egen navle

Noen ganger strever jeg med å finne Gud, og har vanskeligheter for å se Gud på andre steder enn der jeg hadde forventet å finne ham. Det kan være lett å tenke at Gud og kompani tropper mannsterke opp på gudstjenesten på søndag, mens dersom vi ikke sitter med foldede hender og åpne hjerter, klare som egg for å ta imot fra Gud, dukker han ikke opp.

Gud er ikke begrenset til å oppholde seg innenfor de rammene vi har gitt for det som etter sigende skal være ”kristent”. Han har en tendens til å befinne seg på steder vi kanskje aldri hadde forventet å finne ham, og derfor har vi nok litt vanskelig for å få øye på Gud utenfor den boksen han "strengt tatt burde oppholde seg i". Dette kan resultere i at vi får et bilde av Gud som en stille og beskjeden type, og mens vi går hjem fra nok et ”skuffende” bønnemøte, legger vi ikke merke til den utrolige solnedgangen, da den ikke befinner seg i området rundt vår egen navle.

Jeg tror det ligger i Guds natur å overraske, å strekke fantasi i takt med forståelse. På den annen side skal det vel ikke så altfor mye til for å overraske en naiv verden i iherdig forsøk på å innføre båndtvang på Fader, Sønn og Hellig Ånd.

_dAVID anno Mars 2007