Et forholdsvis brunt hus

-

II

Døra knirker, og etterlater seg et svart hull. Jeg blir stående på den loslitte dørmatta, og ofrer et siste blikk over skulderen for å være helt sikker på at jeg er alene – ikke fordi jeg tror det er noen der, men det er bare greit å forsikre seg om sånt. En edderkopp svaier til siden i det jeg tråkker over dørterskelen, og heiser seg sakte opp før døra smeller igjen.

Det er bekmørkt. Jeg fører hånda mi rolig opp foran ansiktet, og det tar en stund før jeg skimter et eller annet. Litt etter litt begynner jeg å få et mer fullstendig bilde av rommet jeg står i – annet enn at det er et stort rom, det lukter av støv, og at jeg trolig er den første som har brutt den trykkende stillheten på en lang stund. På veggen til venstre henger det en oljelampe – jeg fisker i lomma mi etter fyrstikker for å bidra med sårt tiltrengt lys. Lampa er forholdsvis liten, men det stikker allikevel i øynene idet veka tar fyr. Det kan nesten virke som om den vil bevise at den gjør nytta si selv etter alle disse årene, og blusser opp et par ganger før den lyser en jevn, rolig flamme. Jeg går tvers over gulvet, og tenner lampa på motsatt side av rommet.

Lyset fra lampene belyser en stor gang – det er god takhøyde, og som et naturlig midtpunkt, knyttes huset sammen av rommet jeg står i.

Jeg rykker til – fyrstikken har brent seg inn til fingrene mine. Jeg lar fyrstikken falle til gulvet, og fører fingrene opp til munnen.

På veggen til venstre brytes den grønnmønstrete tapeten av to massive tredører, hver preget av en markant rund dørklink. Over de to dørene henger et svært landskapsmaleri med forgylt ramme. Maleriet er av en skog, delt i to av en smal elv – på elva flyter det en kano. En bue åpner den motstående veggen, og fungerer som portal videre inn i et mørklagt rom. Ned langs kanten av buen faller det blader, skjært ut i treverket. Rett framfor meg slynger en trapp seg oppover, fra venstre mot høyre, slått følge av et solid gelender. Til høyre for foten av trappa er det en mindre dør. En diger lysekrone henger ned fra midten av taket – porselensengelen i midten er sirklet inn av tjue hvite stearinlys på messingholdere, hvorfra rader med diamantformet glass slynger seg ned og opp til en gyllen kule som engelen hviler føttene sine på.

En mørkerød løper går fra døra og bort til et lite bord av tre i midten av rommet. Bordet har tre ben – likesom løvepoter – som sammenføyes like over gulvet, før de leder opp til den lille, runde bordplata. På bordet ligger det en hvit blondeduk hvor noen har satt en krystallvase med en rød rose i.

_dAVID anno November 2006

Et forholdsvis brunt hus
–
I

På utsiden av en liten landsby, på enden av en allé, helt for seg selv, på toppen av en liten bakke, finner du et hus. En steinmur kranser inn huset, og blir sammenføyd av en høy jernport gode femti meter fra den lille trappa opp til inngangspartiet – inngangen ligger under to taksteinsbelagte skrå takflater som møtes der hver av takflatene ender, og ble en gang opplyst av to blå kuleformede lamper.

Det er et forholdsvis stort hus, og bærer preg av å ha vært der nokså lenge, lenge nok til å ha blitt en del av slyngplantene og buskasene som klynger seg til husets fire vegger. Et annet sikkert tegn på alderdom er den mørkebrune fargen som har måttet gi tapt etter flere skifter av årstider, og etterlatt seg trevirket nakent med fullt utsyn til området ellers – noe som egentlig kler huset. På innsiden av steingjerdet hviler flere års dødt avfall fra de store eiketrærne, det siste laget fra en måned tilbake. I tillegg til eiketrærne rager stolte bjørker opp på sidene av huset, og fortsetter i den hundre meter lange alleen ned til veien.

Hadde det ikke vært for at gardinene var trukket for, hadde de store vinduene gitt fullt innsyn til rommene med utsyn. Både i første og andre etasje er vinduene innhyllet av sirlige utskjæringer, hvilket veier opp for den mørke brunfargen som også her har måttet melde pass. Utbygget i taket prydes av et lite vindu i samme stil som huset for øvrig – herfra kan man holde øye med veien opp til porten, og den som eventuelt måtte ha forvillet seg ut av landsbyen, og opp mot det forholdsvis brune huset. Som høyeste punkt – litt nedenfor mønet – står restene av en pipe, og fungerer også som habitat for en liten kråkefamilie.

Til tross for et falleferdig og tilsynelatende forlatt ytre, er det et innbydende hus. I likhet med en gammel dames rynker, gir de blasse fargene huset et vennlig særpreg, og som to kloke blå øyne ”lyser” de store glasskulene imot deg. Nede på midten av huset er det en liten, nesten litt nusselig, hvit dør – hvor man går inn.

_dAVID anno November 2006

Du kan kjenne på snøfnuggenes motiver