Siger (...) sammen og tviholder i ripa på kanoen

Det tar et par sekunder før du legger merke til det eneste som lar seg legge merke til – tåka. Du kan ikke en gang se til den andre enden av kanoen. Da den mørke delen av skogen som ligger bak deg – hvis atmosfære var av den mer innbydende sorten – omsider lot deg bli vant til lyssettingen, befinner du deg nå på et sted med null omtanke for gjennomreisende. Det fins ingenting du kan hvile øynene dine ved, og blikket ditt flakker frem og tilbake i et forgjeves forsøk på å finne noe som helst som skiller seg ut i tåketeppet.

Som et resultat av en gryende usikkerhet, siger du sammen og tviholder i ripa på kanoen. Fingrene dine føler seg fram – ikke på leten etter noe, men et produkt av å ikke finne noe annet som kan bekrefte din tilstedeværelse. Du legger merke til at store deler av kanoens innside er ujevn – ikke tilfeldig ujevn, men i et slags mønster – og du bøyer deg ned for å se nærmere på punktene du fant med fingrene. Så langt kommer du ikke – øynene dine stopper opp ved alle de andre navnene som er risset inn på innsiden av kanoen.

Kanoens innside preges av navn, vanlige navn, men også navn du aldri har sett før, skrevet med ukjente bokstaver. De fleste navnetrekkene ser ut til å ha vært der en stund – noen uleselige – mens et fåtall ser ut til å være innrisninger fra senere tid. Enkelte av navnene er gjort store og grove, og det kan virke som om de er etterlatt der kun etter en stille anmodning fra de øvrige navnene om å være en i mengden. Andre navn er risset sirlig og pent, og gir i likhet med resten av navnetrekkene et lite glimt av opphavets personlighet og karakter. Felles for navnene er vel at de alle tilhører personer som har vært her før deg, med sine tanker og bilder av verdenen på den andre siden av tåka.

Du tar frem nøkkelknippet ditt, og risser ditt eget navn i et ledig felt rett under ripa. I det du slutter den siste bokstaven, ser du den andre enden av kanoen – og den vesle hvite fuglen som har satt seg der for å lede deg ut av tåkehavet.

_dAVID, anno Oktober 2006

Et av trærne gikk lei barnålene

Du blir bare sittende uten å foreta deg noe som helst. Hvis elva stopper her, må du snu, og det er ikke mulig å drive tilbake samme vei som du kom. Du angrer vel egentlig litt på at du tok turen.

Med et lite sprang er du på steinene. Du drar kanoen et stykke oppover, og følger lyden av rennende vann til toppen av haugen. Normalt ville en elv ha blitt demotivert av denne typen utfordringer, og lagt inn årene av ren skjær indignasjon, men denne elva fortsetter like godt på den andre siden av steinene den. Ikke like smal som før, men bredere, og sannsynligvis dypere.

Du står og veier frem og tilbake om hva du skal gjøre, og bestemmer deg til slutt for å prøve å dra kanoen over steinene - det er i hvert fall ikke mulig å få den gjennom skogen på siden av røysa. Med kanoen på slep - på ustødige bein - begynner du å gå oppover haugen. Du får øye på riper på undersiden av kanoen – riper fra steiner.

Kanoen er mye tyngre enn du først hadde trodd, og det tar deg en god halvtime å få den ned på den andre siden. Du setter deg ned ved siden av kanoen og tørker svetten fra panna. Med fingeren i munnen – i et forsøk på å lindre såret fra et ublidt møte med en av steinene - legger du merke til at bartrærne har gått over til å bli løvtrær. Det kan virke som om et av trærne gikk lei barnålene, og tok ønsket om å bli løvtre på alvor. Dette var selvfølgelig et autoritativt bartre, og de andre trærne fulgte instinktivt dets eksempel.

Du begynner å få pusten igjen, og vinden virker mer kald enn avkjølende. Ikke noen grunn til å bli værende. Det faktum at du er lei av å la elva drive deg av gårde, får deg til å se deg rundt etter et alternativ. Du finner den stokken som gir flest potensielle assosiasjoner til en padleåre og legger den i kanoen. Far vel steinrøys.

Den plutselige forandringen i vegetasjon legger beslag på oppmerksomheten din, og du glir intetanende inn i en vegg av tåke som har lagt seg over elva.

_dAVID anno Oktober 2006