Det er vel bare sånn skogen er

Minutter går, og omgivelsene virker ikke så fremmed som da skogen først tok bestemmelsen om å la lys være lys og mørke være mørke. Mørket er ikke den eneste faktoren som spiller en betydelig rolle lenger, og får selskap av trær og steiner som langsomt tar form i takt med strømningene i vannet. Det er rart hvordan ulike ting trenger lys for å bli mer håndfaste – i hvert fall slik øyet ser det. Det er akkurat som om steinene ikke er der før lyset slipper til, og at de litt etter litt venner seg til forandringer i sine omgivelser – forandringer i form av en person og dens kano.

Din egen nysgjerrighet får deg til å sette deg opp i båten, og som en følge av at du ikke foretar deg noe som helst, får skogen en anledning til å teste og skjerpe sansene dine. Det er som om alt rundt deg prøver å gjøre deg oppmerksom på lyder som egentlig ikke er der. Du får øye på ting som ikke fins, og kjenner smaker og lukter som bare eksisterer gjennom at skogen prøver å spille deg et lite puss. Ett øyeblikk snur du deg i én retning, det neste i en annen retning, og du får aldri øye på det som tok oppmerksomheten din – nesten litt skummelt. Det er vel bare sånn skogen er. Den bruker sitt språk til å kommunisere med deg på, og kommer vel egentlig ingen vei. Det er greit nok – du er på skogens territorium, ikke omvendt.

Like plutselig som du kom inn i denne delen av skogen, kommer du ut igjen. Sola trenger seg igjennom tretoppene og når til sist fram til nesetippen din. Munnen former seg til et smil i det du begynner å få igjen varmen, et bedrøvet smil ved tanken på at sola ikke kommer til over alt. Du ser deg tilbake – kontraster. Kroppen din blir kastet fremover – kanoen står bom stille. Ikke så rart i grunn – kanoer går ikke så godt på stein.

_dAVID anno September 2006

Giraffer ved et vannhull

Du står nå ved den elva som starter ganske rolig, og blir striere og bredere etter hvert som den snor seg gjennom skogen. Skogen går sydover, og er for så vidt ganske dyp selv om den starter forholdsvis ynkelig med kun noen få bjørketrær ved enden av en stor grønn eng. Du kan dra nytte av kanoen som er dratt opp på land rett ved elva dersom du vil gjøre din entré i skogen til en av de mer forsiktige og ikke fullt så strabasiøse. Allerede nå ser du at det ikke ble med de få bjørketrærne du først fikk øye på, men at skogen begynner å bli tettere idet du padler deg av gårde. Du behøver egentlig ikke å padle heller. Du legger padleåra fra deg i elveleiet og begynner å drive innover.

Til tross for at ansamlingen av trær begynner å bli mørkere i fargen og tettere i konsistensen, er det ikke en skummel skog du er på vei igjennom, men heller en av de skogene som får deg til å lure på hvordan dunkle farger og ukjente lyder kan virke så spennende. Det er ikke så vanlig med en tett barskog gjennomboret av en relativt bred elv, så dette stedet er noe for seg selv. De tykke trerøttene trenger seg ut av elvebredden og ned i vannet, og minner egentlig mest om giraffer ved et vannhull. Når man sitter og driver nedover en elv på denne måten, får man tid til å se ting man vanligvis ikke hadde sett, og se likheter mellom ting av forskjellig verdener. Som for eksempel giraffer og trerøtter.

Akkurat i det kjedsomheten begynner å melde seg, gjør elva en sving, retter seg ut igjen, og man ser trærne som har lagt seg i en buegang over elva. Kanskje røttene ikke har gjort nytten sin, og trekrona forsto at den måtte ta saken i egne hender ved selv å lene seg ned i vannet for forfriskninger. Det siste sollyset blir borte bak svingen idet du snur deg rundt for å få et siste glimt av ringene dannet av steiner du slapp i vannet.

_dAVID anno September 2006

Med øynene festet på skyene

Legger meg ned på gresset og titter opp. Noen ganger liker jeg å være alene. I utgangspunktet ganske kjedelig. Man tilbringer tross alt mye tid med seg selv. Men allikevel er det noe med det å være sammen med meg selv som fascinerer meg. Ikke fordi jeg er en så usedvanlig interessant og festlig person, men tanker skapes i hodet, noen ganger ut fra ingenting. Andre ganger skapes bilder og tanker av sanser og inntrykk der og da, eller det blåses liv i fortiden.

Det å ligge og tenke på tilsynelatende ingenting, men allikevel på det som opptar meg mest, meg selv, gir meg egentlig ganske mye. Ingen til å se på meg, iaktta meg, snakke om eller til meg. I det hele tatt ingen til å frarøve meg ”ensomheten”. Jeg trenger ikke å tilfredsstille andres usagte krav, heller ikke mine egne krav til meg selv i andres nærvær. Det er ikke rart jeg føler meg fri når jeg er alene. Jeg driter mer i hva jeg gjør siden jeg slipper å spille skuespill for å opprettholde en viss aksept hos andre mennesker, og står fritt til å prøve ut nye ting uten å stå i fare for å måtte svare på tiltale fra andre, i form av ord og blikk og tanker jeg vet de har om meg.

Samtidig som jeg liker å tilbringe tid for meg selv, har jeg også en trang til å ha en innvirkning på andre mennesker. Jeg vet for så vidt ikke omfanget, men jeg liker å si, å tolke det dit hen, at jeg har en betydningsfull innvirkning på min omgangskrets. Det er bare vanskelig noen ganger å vite hvor mye av hvordan jeg forholder meg til andre er preget av dem, og hvor mye som er preget av meg selv. Alenetiden min er vidt forskjellig fra tiden jeg tilbringer med andre, og det får meg til å lure på i hvilken grad jeg er en hykler.

Til tross for at mye av det jeg fyller tiden min med når jeg er alene burde avvike fra tilbrakt tid med andre, går tankene mine ofte, ironisk nok, til hendelsesforløp med andre mennesker. Tiden flyr, med øynene festet på skyene.

_dAVID anno Juni 2006