Jeg vil ha en blå ballong

Det er et lite snev av tro i det å håpe, og når man tror på et eller annet, innebærer det håp.

Du kan høre noen si: ”Jeg håper jeg gjør det bra på eksamen” eller ”Jeg håper jeg møter drømmeprinsen min snart”. Det siste tatt fullstendig ut av det blå. Vi håper på mange små ting, men også på de litt større. Jeg håper, og tror, at Gud skal bruke meg. Jeg håper at jeg får se store ting i livet mitt, ting som kommer som en følge av at jeg tror og håper. For å komme til et sted hvor jeg begynner å tro på de større tingene jeg tidligere kun har turt å håpe på, er jeg ofte nødt til å håpe på litt mindre ting, ting jeg klarer å ha tro for. Derfor håper jeg at jeg rekker toget, at en kompis møter til avtalt tid, at jeg får en teddybjørn og den blå ballongen jeg ønsker meg.

På den annen side er det enkelte ting det ikke er så vanskelig å håpe på. Det være seg fordi håp ikke nødvendigvis representerer noe man ser på som realistisk, men enkelte ganger kun en drøm om noe som ligger langt fram i tid, men like fullt rett under hjernebarken.

Ankeret er et bilde på håp. Ankerets funksjon er å hindre en båt fra å drive av gårde. Når vi begynner å håpe på noe, slenger vi ofte ut et anker. Vi klamrer oss fast i håp om at noe, eller noen, skal komme og redde oss. Når vi har blitt reddet og kan heve ankeret, beveger vi oss videre og håper på noe som ligger enda lengre frem i tid, for deretter å kaste anker igjen.

Det er viktig å håpe. Har man ingen ting å håpe på blir det vanskeligere å leve, vanskeligere å takle skuffelser. Våger man å håpe, våger man å bli skuffa. Det er ikke uten grunn at tro og håp ikke har eksakt samme betydning, samtidig som det er en grunn til at de to går så tett i hverandre.

Håp har kontinuitet. Man slenger ikke ut et håp, glemmer hva man håper på, og plutselig en dag når håpet er gått over i virkelighet, er man ferdig med å håpe for en stund. Håpet fødes av tanker eller drømmer, driver videre på en bølge av antydninger og glimt av hva som venter en, for til slutt å legge seg til ro på en øy etter godt utført arbeid. Mens håpet venter på å bli brakt videre til sydligere strøk, lever ”avkommet” livets glade dager, med en større tro på drømmer enn før, drømmer uten opprinnelig basis i virkeligheten.

_dAVID anno Juni 2006

Tørketrommel og stavmikser

Hva gjør at jeg begynner å tro? Eller hva gjør jeg for å få andre til å tro? Jeg tenker ikke nødvendigvis på å tro på Gud, men bare det å tro på et eller annet.

For min egen del har det mye å si hvem som sier noe til meg om jeg tror det som blir sagt. Kommer det en heller tvilsom figur opp til meg og forteller om en helt fantastisk måte å tjene penger på, eller prøver å selge meg en tørketrommel med innebygd stavmikser og USB-inngang, skal det litt til for at jeg tror vedkommende. Vil derimot en kompis av meg, som jeg respekterer og har lært å stole på, prøve å selge meg dette tørketrommelvidunderet, ofrer jeg det i hvert fall en tanke. Jeg stoler tross alt på min egen dømmeevne til å velge venner det går an stole på.

I andre rekke kommer det jeg eventuelt skal begynne å tro på, få tro for. Personlig har jeg ikke bruk for en tørketrommel med alt mulig unødvendig ekstrautstyr. Jeg har for så vidt ingen vaskemaskin heller, så en tørketrommel blir i mitt tilfelle ekstrautstyr i samme grad som en stavmikser hadde blitt. Uansett, når jeg blir presentert for noe nytt begynner jeg å snu og vende på det og vurdere i hvilken grad dette kan tjene meg. Min egen interesse er avgjørende for at jeg skal begynne å tro på, eventuelt kjøpe eller ta i bruk, noe jeg tidligere ikke har vært ute for.

Er tro så egoistisk? Er jeg så egoistisk? Jeg sier i hvert fall at jeg ikke vil gå inn for å bare tenke på meg selv. Jeg sier at jeg vil hjelpe andre; fattige barn i Afrika, en nabo som trenger hjelp med å måke snø, foreldrene mine. Når alt kommer til alt er det vanskelig å ikke tenke på seg selv, å handle for at noen andre enn meg selv, og kun dem, kan nyte godt av det.

Veien vekk fra egoisme er ofte ett skritt av gangen. For meg begynner veien til en tro uten selviske motiver med å tro på en som gjorde noe stort for meg, uten tanke på seg selv. Hver dag vil jeg prøve å tro uten å tenke på hva det gagner meg, fordi det var en som levde, og fortsatt lever, på en måte som gjorde at jeg begynte å tro.

_dAVID anno Juni 2006

Kameler og sånn

Et lite tankekors: Kameler går av med døden uten å ha funnet en mening med livet.

Alt er kanskje relativt, men kameler blir, når alt kommer til alt, drevet av andres ønsker og forståelse av hvorfor vi eksisterer. Til tross for at det er et faktum som er vanskelig for en kamelelsker å innse, er det allikevel sant. Ingen kameler setter foten ned og sier: ”Stopp en halv. Nok er nok. Hvordan skal jeg få realisert meg selv ved å dasse gjennom nok en ørken?” Det høres litt dumt ut. Ikke vel?

Her ligger en fundamental forskjell mellom oss og kameler. I meningen med livet mener jeg. Det og puklene. Mennesker stresser av gårde for å finne ut hva det egentlig er de skal her nede. Vi går rundt og venter på at vi skal få skriften på veggen (Daniel 5:5) eller at et esel (4. Mosebok 22:28) skal komme på døra og gi oss en smekk og noen retningslinjer. Kristne er ofte ihuga meninga-med-livet-jagere, og ikke uten grunn. I Jeremia 29:11 står det at Gud vil gi oss ”fremtid og håp”, en mening med livet.

Har Gud en mening med livet mitt, med livet ditt? Har Han store planer for hva vi skal utrette? Det er ofte jeg ber Gud om å gi meg en visjon, en drøm. Jeg ber om at han må vise meg hva jeg skal gjøre ”når jeg blir stor”. 9 av 10 ganger sitter jeg skuffa tilbake og tenker ”Blææ!”. Litt av grunnen til dette tror jeg er at jeg ikke trenger å vite hvor jeg er om 20 år, selv om jeg noen ganger syns jeg burde få greie på det. Livets promenade, eller karavane om du vil, innebærer ofte at Gud sier: ”Gå bort til han fyren der og prat med ham,” ”ta et brevkurs i spansk” eller ”sett deg på den kamelen og ri ut i ørkenen.” Til slutt ender du opp ved en oase og det går opp for deg hvorfor du sitter og gynger på toppen av en kamel.

Selv om jeg ikke alltid jeg føler at Gud sier noe spesifikt til meg, vil jeg allikevel forsette med å ta valg i tråd med Guds ord og be Han om å velsigne valgene jeg tar. Meningen med livet er tross alt ikke et tåkelagt mål langt der borte. Meningen med livet er ting jeg liker å drive med til daglig, relasjoner til andre mennesker. Jeg tror meningen med livet er en daglig overgivelse til Gud.

Et lite tankekors: Mennesker kommer til verden med en mening med livet.

_dAVID anno Mai 2006